1. MORKNE RØTTER

Tapt fortid framtiden er sort
Din slekt blir glemt visner bort
De morkne røttene strekker seg dypt
Nå er det endelig deres tid

Et ettermæl av skam og svik
hvordan kunne det ende slik
Et liv som var gjennom fortiden du får
Dine vaner ble til din bane

En vanspakt fortid en fordervet framtid

Dett er din avskjed
Den siste farvel
Tilbake til den ufødte klarhet
Nå er det over det svartner igien

Din gravstein skal forvitre
Til det ugjenskjennelige syne
Ikke lenger spor i deres slekt-vandret-sti
Tiel glemmebiken skal dere i alltid forbli

Tapt fortid framtiden er sort
Din slekt blir glemt visner bort
De morkne røttene strekker seg dypt

Et ettermæl av skam og svik
hvordan kunne det ende slik
Et liv som var gjennom fortiden du får
Dine vaner ble til din bane

Morkne røtter
Evigheten venter ei lenger

Et ettermæl av skam og svik
hvordan kunne det ende slik
Et liv som var


2.GRÅBEIN I FÅREKLAER

Det gikk en ukjent mann uten navn
Hans dødsforakt ble til svan dagen ble for lang
Mannen var grÅbein i fareklær
Som en gammel rotten eik sto han der
Vakre livet han lengtet ville dra men nektet

Ukjente gubben han gikk og han gikk
Smilte til de som fremdeles levde
Mens hens øyne var alltid de samme
Tomme og skullende

Det gikk en ukjent mann uten navn
La igjen hans hjerte i tvil og savn
I mange år vandret han rundt
Smilte og nikket til alle og enhver
Og alle han møtte alle var døde

Og det såkalte liv det gikk og det gikk
Gråbein ventet uten noe forlik
nannen uten navn
Fant ei den utvei

Klarheten den vekste jo lenger tid det gikk
Ble kaldere med alle de år av menneskenes svik
Tilsynelatende from som et lam
Bitter inne men av sorgens tanker var han tam

I ettertiden fra hans lange reiser
Så kom den store fest
Et glide så storslagent
Og fulle av uvitende sjelers dårskap
Der ble han gjest

Med ett de jamret og skrek
Deres siste nåde
Før skjebnens kalde klør
Var mannens hånende og hatfulle tale
Om deres usle unskyldning av et liv

Smilte og nikket
Han drepte alle og enhyver
Lo og skrattet
Galskapen rådet
Døden var deg


3.NATTFALL

Tåken letter over vidda til fjærlette dalende dis
Når skyene dkygger for og dekker det som engang så håpefullt og lyst
Overtar mørke.

I skumringens stund,
Tent lys holder skyming

Elendigheten drar han I beinet
Spiller lytt, svarthvite toner
Triste moll lød sinnet
Føyet seg for ham I blinde

Og med høye gledeshyl
Ankommer ha natter engang
Krypter ut fra strengenes klang
Tar av seg hatten, bukker og ler

I elendighetens selskap mitt glass sjeledrikk, tomt

Melodier higer etter hans kvaler
Omgitt av vrengt og vemodig sår
Ble voldsommmere for hver klang
De spilte ut natten lang

Og med høye gledeshyl
Ankommer ha natter engang
Krypter ut fra strengenes klang
Tar av seg hatten, bukker og ler

Fra vuggen til graven
Alt gar sin gang
Med repet og kraken
Han hylte og sang

Svake, let sløret lys kom ti synet
Overfalt av en tvang til absolutt stillhet
Den siste latter ei hans
I selskapets siste time.


4.VI KNEKKER SAMMEN

Verden de visner
Fortapt den konsumeres
Av den menneskelige
Nåpløse styggedom

Vi star sammen
I skyggenes skam
Vi knekker sammen
I denne drømmen vi kaller verden

‘Svelinger

Verden de visner
Fortapt den konsumeres
Av den menneskelige
Nåpløse styggedom

Vi knekker sammen
I denne drømmen vi kaller verden
Vi knekker sammen
For alle andre svelger skammen

Sammen vi knekkes
Sammen vi star
Tidens sand renner år etter år

Fortvilte tanker om dagen

Nok med stygt nok med barm
For denne verden skades og pines med menneskeverd

Alkoholens sødme I natten

Verk I såret usle fant
Mennesker er verket
Skytne vi star plantet dryp I Jorden

Døden er ikke nok
Livet det skal vare
Et mine I tidens vind

Døden er ikke nok
Livet det skal fare
Til verden visner bort


5.LEMLESTET FORDUMSSYN

De Kommende avkom forpester seg
Intet håp finnes I de krek som skal føre våre arv
Aere av plast, verdier jevnbyrdig
Ei lenger ære I denned ø, forbannede æra
Få øynene opp
De sletter de føres spor
En sti forført av naken løgn
En pesto og en plage

Vi skal ufortrødent svare
Med en hær en leder skal føre
Gamle vrede min vrede hersker
En krig mot nidniger

Visdoms manns ord lever der herkomsten dør
Som tær star levende så døde
Tid trasser de mektige troner
Det som engang var
Historiens mark pløyes med sauer av ytterste får
Møter fremtiden med æresfrykt over hva som skje

Under gammeldags ånd
Kjenner dødens øye fra fordum
Gamle mine
Hersker mitt sinne

Vi skal ufortrødent svare
Med en hær en leder skal føre
Gamle vrede min vrede hersker
En krig mot nidniger


6.MAKTESLØS

Døgn etter døgn kvier seg for løgn atter løgn
Hver eneste dag og det same hver natt
Sliper tenner rots

Det bastante falske krype
Råder aver hele hurven
Ingen er sann, ingenting ekte
Hykle, æsj

Grav den Byrde
I morgenrødes bitter tide
Bær deg at for dagen
Med maske etter avskygnings vilje

Døgn etter døgn kvier seg for løgn atter løgn
Hver eneste dag og det same hver natt
Sliper tenner rots

Vemodig våkner kald og alene
Lange og tome dager I gremmelse
En stille sorg etterlater meg maktesløs


7.ET MISTEG I VINDEN

Til avgrunns med dere alle
Det skapes ei fred eller ro
Når vinden uler ved mine vegger
Begynner onde tanker å gro

Uvirkelig mangfold av mangler
Vinden drar meg avsted
Med umettelig søken
Svar for mine nye kvaler

For den fallende
Kan ei skilled et I bevegelse
Og alt som står stille

Dystre er mine tanker for dagens timer
Så sorgfulle og vonde, fulle av livets falskhet

Uvirkelig mangfold av mangler
Vinden drar meg avsted
Med umettelig søken
Svar for mine nye kvaler

Til avgrunns med dere alle
Det skapes ei fred eller ro
Når vinden uler ved mine vegger
Begynner onde tanker å gro

Vakre minner og gjennom deres håp
Mine tanker hjelpeløst sinker og forsvinner
Den sanne kunst varer lener enn mine sorger kan begjære
Mot avgrunnen jeg skal gå, forført av denne smartens vilje
Og jeg så sjeleløs, og full av mareritt og tvil,
Tar imot med åpne armer

Mine lengsler og håp for mitt frie og fredfulle er akk så svanger

For den fallende
Kan man se alt forfalle
Kan ei skilled et I bevegelse
Og alt som står stille

Dystre er mine tanker for dagens timer
Så sorgfulle og vonde, fulle av livets falskhet

Dansende avgårde med vinden
Valsende mutt på den sinnsforlatte sti
Slepende rykk fører hen over egene spor til avsky
Det høyeste fall av dem alle.


8. LA TONENE TALE

(Instumental)