1. ATOMVINTER

På den ytterste dag
På terskelen til det posthume tideverv
Er et bud kallet til oppfyllelse
Et bud om flammer og kataklysme
Når nattens Triumfator stiger ned fra oven

Under en sønderrevet hvelving
Skuer vi stjerners fall
Mysterier utfoldet i bibelsk skala
Et innerste vesen, slik en perfeksjon
Som skrider frem ukjent for nåde

For å ryste den dypeste grunnvoll
For å felle de mektigste av imperier
For å utslette og fornye
For å skjenke til verden

Evig Atomvinter

Årstider skifter
De siste famlende skritt av en døende slekt
Endeløse massegraver
Disse isnede sletter under tærede føtter
Så øde og sterile

For å påkalle massive ildstormer
For å puste liv i permafrosts Svartvinder
For å legge verden i skygger
For å bryte trellbåndet av Nasareerens piss

Når håpe visner ved den siste korsvei
Og dramaets løgner dør for egen gift
Hva var hans gull
Noensinne verdt?

Et bud ble tilkjennegitt for mang en mannsalder tilbake
Hvori det lå skjult en profetisk sannhet
Der de som fryktet den forviste den fra sitt sinn
Bar jeg den alltid i meg lik en brennende røst...


2. SIONS FALL

Deres fromme åsyn kan ei skjule deres løgner
Deres korsferd kan ei fordre oss ned på knær
Vi er bæreren av tidens etterglød
Av kjernefysisk Apokalypse

La Skjendingen begynne

Syndeeter!
Sku de som valgte bort ditt lys
Se din egen dødsdom
Ugjenkallelig fullbyrdet av Antitesen

Når det iskolde, sorte vann
Strømmer over altets bredder
Og harmfull avind vekkes til
Skal ruinene av hans Jórsalir
Speiles mot de helliges siste død

Kadavre av vingede skarer fyller vollen
Lender gjennomsyret av deres livsblod

Ugh!

Vi knuser drømmen om det siste rike
I seirende fremferd

Syndeeter!
Sku de som valgte bort ditt lys
Se din egen dødsdom
Ugjenkallelig fullbyrdet av Antitesen

Den besmittede etterbyrd
Skaperverkets endelige Forderv
En tid for vårt slag
Til atter å skinne av egen kraft