1. BAK LIVETS FORHENG

(Jeg drives av nysgjerighet
Med en skjelvende og usikker hånd trekker jeg fra gardinen;)
Jeg finner tomhetens kjerne
Og blandt alle ordene som hyler ut fra intet
Er det en hviskende stemme som river hardest

En enkel tanke - tyngere enn tunghet
Trekker meg ned i oppgitthetens sole
I forvirrelsens avgrunn - dypere enn dyphet
Slukes jeg av min egen vekt og byrde
Her hviler ydmykhet og arroganse side om side
I bitter harmoni, i tung glede og lystig sorg
Uverdigheten er overveldende
Og tusner av forlatte sinn er ledet bort herfra
Av et lusent håp om en bedre tilvorelse
I en illustrert virkelighet

De horte aldri skrekkens tale - en mannevond realitet
Og en selvbestemt (og selvgjort?)dod


2. SYNDEFLOD

Menneskets stemme, egoet vil fremme
Morkets kall, spirenes fall
(En)
Grunnmur (bygget) på markspist mold
Fordervet av et korspreget skjold

Mennesket... er underlagt
Sin egen tåpe, helt uten makt?
Tidefall og sjeleslakt
Oppfostret på selvforakt.

(Skuelystne)
Kom og se (nå!)
Når vi river kirken ned
I vår nye tid
Hvor folket skal få fred

De troendes krig
Det falske lysets strid
Vår tid den er på glid
En verden fremfor splid

Det er nå, nå!
Sammen vi skal stå
Når de troende er svake
Ikke lett på kvelertaket

Sett inn nådest¸tet
Og la mennesket gl¸de
La de troende få svi
For deres tid er nå forbi

Menneskets stemme, egoet vil fremme
Morkets kall, spirenes fall
(En)
Grunnmur (bygget) på markspist mold
Fordervet av et korspreget skjold

Menn med selvinnsikt
Med den åpenbare plikt
Ingen skal lenger sove
Til jorden jeg min sjel vil love

Finn m¸rket i deg
La egoet vise vei
Urtroen skal gjenoppstå
Det er nå, det er nå!

Mennesket har sluttet å sove
Og traver frem med Sleipners hove
Guds hus skal grunnes og oksen skal kloyve
De samlede sekter og lekmanns loyve
Den nådelose jakt
Mot misjonen som har tapt


3. LIVET SLOS

Det er morkt
En naken stillhet brer seg utover
Et skjendet lik stirrer på meg
Jeg skimter den likbleke huden
For det legger seg sakte ned igjen
Og forenes med Moder Jord

Virkelighetsbegrepet er tapt
Jeg greier ikke lenger å skildre
Mellom drommer, tanker og virkelighet
For alt er mitt eget
Uforent med Moder Jord

Det slikker min nakne kropp
Og jeg kollapser i absurde tanker om livet
Meningslost - Forent med meg selv
I vakkert selvmord
Mentalt - menigslost
Livet er et slos
Og jeg stirrer tilbake i to iskalde oyne
og ber så tappert om å forenes med de

Hvor blir det av min virkelighet?
Hvor blir det av sannhet og l¸gner
Jeg greier ikke å skildre mellom rett og galt
Når jeg ikke vet om mine handlinger er eksistante
Hvit av lengsel, blå av kulde
Gronn av misunnelse
Morkegronn


4. BRODESKAPETS RING (DIMMU BORGIR COVER)

Kom unge bror
Skjenk oss din rene ungdom
Legg ditt liv i våre hender
Kjemp vår krig med oss


La vare sorger form¸rke ditt sinn
La din sjel slites
Fol natten som legger seg rundt deg
Glem all kj¿rlighet


Ingen tårer skal fylle dine netter
Tre inn i broderskapets ring
Ingen svakhet skal du finne i din sjel
Styrken skal vandre ved din side


Kom
Del ditt hat med oss
Forlat ditt svake legeme
La deg ei forvirres av vakre ord
I Doden finnes all makt


5. GUDSFORLATT

En evig vinter festet mitt blikk
Mot dunkle netter i dyp sorgmodighet
En himmel dekket av tunge skyer

Når ekkoet av stillheten kan h¸res
Vet jeg at jeg står på egne ben
Helt alene...

Himmelen rakner
Og en horskare av tomme sjeler regner ned
Mot brent og ¸delagt jord
(Gudsforlatt)

En tåre i ¸yet på Jehova
Et spyd gjennom Hvitekrists kropp
Bak sine perlekledde porter
Er de låst alene i morket

Vi innså sviket
...Gudsforlatt


6. DAUDING

Grinebiter en stille d¸d
Hjems¸kt av en slukket glod
Evig morke
Jovelsk lystorke

Skinndau i en varm kropp
Spunnet ut av d¸dens rokk
Sirkler ut av hat skal spinne
morkets makt igjen skal vinne

Sinnet svartmalt
Og stemmen gråtkvalt
I et hav av tårer
Jeg ror med d¸dens årer
Drevet av lyst
Bak skyggenes dyst
Under fullsatt måne
Jeg livet skal håne
I denne stund
Den siste blund
Oynene er lukket
Og sjelen er trukket

I den siste time
Med min siste pine
Lar (jeg) verden fare
I den siste finale

Roen den senkes
Morket til meg sjenkes
Grå, kald og tåkelagt
Selvpåtatt men uten makt

Lever jeg fortsatt
Jeg begynner å tvile
Og legger meg ned
I den siste hvile
For tidlig fodsel
For tidlig dod
Sjelen i vannskjodsel
Oynene har mistet glod
Fornuft og tanke
Har sluppet taket
Det finnes ingen grunn
Til å se tilbake

I natten
Og de sorte kvelder
Jeg finner ro
Blandt morkets treller


7. ...I EN TIDLOS HOST

Avsindige jammerskrik grasserer gjennom m¸rket
Og de besjelede flykter fra en substansiell virkelighet
Der håpet om glede lengst har forgått
Og intet er igjen men årtusner av lidelse
... Og selvmord

Fortapt i en tidlos host
Aldri dod
Alltid doende

Felte tror bekledd av råte
Nitjukk tåke og en etsende stank
Gjennomborende kulde
Og en flod - av blod

En usikkerhet som forvrengte dagens åsyn
Fikk endelig oppleve sitt lys
Da de prestisjefylte lederene av eldgammel tankeforvittring
Endelig erkjente og forstod deres egen vekt og byrde
Og uten bitterhet, åpenbarte livets evinnelige slos
...Til massens fortapelse