1. INTRO - EUFORISK DEPRESJON

(Instrumental)


2. LIVETS SLØS

Det er mørkt
En naken stillhet brer seg utover
Et skjendet lik strirrer på meg
Jeg skimter den likbleke huden
Før det legger seg sakte ned igjen
Og forenes med Moder Jord

Virkelighets begrepet er tapt
Jeg grier ikke lenger å skildre
Mellom drømmer, tanker og virkelighet
For alt det er min egen virkelighet
Uforent med Moder Jord

Forent med meg selv
I vakkert selvmord
Mentalt, menigsløst
Livet er et sløs
Og jeg stirrer tillbake i to iskalde øyne
Og ber så tappert om å forenes med de

Hvor blir det av min virkelighet ?
Hvor blir det av sannhet og løgner
Jeg greier ikke skildre mellom rett og galt
Når jeg ikke vet om mine handlinger er eksistante
Hvit av lengsel, blå av kulde
Grønn av misunnelse
Mørkegrønn


3. BAK LIVETS FORHENG

(Jeg drives av nysgejerighet
Med en skjelvende og usikker hånd trekker jeg fra gardinen ;)
Jeg finner tomhetens kjerne
Og blandt alle ordene som hyler ut fra tomheten
Er det en viskende stemme som river hardest

En enkel tanke - tyngere enn tunghet
Trekker meg ned i oppgittbetens søle
I forvirrelsens avgrunn - dypere enn dyphet
Slukes jeg av minegen vekt og byrde
Her hviler ydmykhet og arroganse side om side
I bitter harmoni, i tung glede og lystig sorg
Uverdigheten er overveldende
Og tusner av forlatte sinn er leder bort herfra
Av et lusent håp om en bedre tilvaerelse
I en illustrert virkelighet

De hørte aldri skrekkens tale - en mannevond realitet
Og en selvbestemt (og selvgjort ?) død


4. GUSFORLATT

En evig vinter festet mitt blikk
Mot dunkle netter i dyp sørgmodighet
En himmel dekket av tunge skyer

Når ekkoet av stillheten kan høres
Vet jeg at jeg står på egne ben
Helt alene...

Himmelen rakner
Og en haerskare av tomme sjeler regner ned
Mot brent og ådlagt jord
(Gudsforlatt)

En tåre i øyet på Jehova
Et spyd gjennom Hvitekrists kropp
Bak sine perlekledde porter
Er de låst alene i mørket

Vi innså sviket
...Gudsforlatt


5. DE SISTE DAGER MOT RAGNAROK (PT. III)

"Stille er alt som lever,
Stort og smått,
Heimdals sønner
Tilbake til Ginnungagap
Hvor alt er ensomt
Og forlatt

Der, det spirer, fra urgammel tid
Der hvor gresset ei rot har slått
Og inge bølger svaler
Ingen verden, intet land
Ginnungagap ble, Ymer våknet hen

Skildte fast mellom ild og vann
I midtgard, alene dvellet han
Ymer alene blandt ni verdner
Fornøyd og ensom"