1. SJELEN STEVNER MOT SIN DOM

Æsers ættefar, skaldeguden:
Til mørket, siger du gav.
Vargens time,
Ble min siste skumring.
Mitt liv var haust,
Brendt i norrøn jord.

Salhuset å sjå,
Helsar frossen son.
For stridsmenns ven
Eg var til dauden.
Blodet flauma,
Som elva strid.
Født til å ende
Nidingeliv.

Striden ofra
Odins frende
Fallen stridsmann,
Dei bær på bål.
Sjelen stevner
Mot sin dom,
Der dauden trår
På mannelik.


2. ANDVEGET

Asene sitt tause
Alvar snur seg bort
Himmelen falmer
Over døende enger

Lærads visne greiner
Lir tankenes høst
Vi treng dei ikkje lenger
Hodet bøydg mot sotteseng
Vi ber...

Gjoll renn seigt og stille
Æra forsvinn med det
Netter nedover ni i tallet
Kroppa flyt med skammen
Ned til hel...

Ein bitter ulende kulde
Eit einsomt stille svik
Visdomsbrønnen tapper værda
Dei sitt aleine, kalde bleike lik.