1. ALT LYS ER SVUNNET HEN

Glinsende månelys ovenfor driver
Frostlagte stier viser vei
Svarte sjeler farer henover natten
Inn gjennom skodde heim
Alt har svartnet
Alt lys er svunnet hen
Lødig trer vi nå inn i Riket
I minne om at våre spor blir fulgt
Omgitt av sorgens dis
Skrider ferden frem
Som en skare av likkledde skrømt
Vandrer vi jervens hjem
Brisen fører oss over norske myrer
Forbi hver en tåkegrend
Med hatet i våre harme sinn
Reiser vi for aldri å komme igjen


2. BRODERSKAPETS RING

Kom unge bror
Skjenk oss din rene ungdom
Legg ditt liv i våre hender
Kjemp vår krig med oss
La vare sorger formørke ditt sinn
La din sjel slites
Føl natten som legger seg rundt deg
Glem all kjærlighet
Ingen tårer skal fylle dine netter
Tre inn i broderskapets ring
Ingen svakhet skal du finne i din sjel
Styrken skal vandre ved din side
Kom
Del ditt hat med oss
Forlat ditt svake legeme
La deg ei forvirres av vakre ord
I Døden finnes all makt


3. NÅR SJELEN HENTES TIL HELVETE

Følg
Følg etter
Til Ondskapens hall vi drar!
Der det vendte kors pryder ferden!
Av Mørkets Allmektighet!
På kristi flesk vi spytter!
La det råtne!
Et symbol på godhettens bortgang!
Et skuespill der endes!
Bring frem vårt indre sinne!
Vis veien for vårt hat!
Skjend guds sjeler til evig pine!
I Ondskapens paradis er de dine!


4. SORGENS KAMMER

(Instrumental)


5. DA DEN KRISTINE SATTE LIVET TIL

Min sjel den glødet
Og mitt sinn det lengtet
Etter å få fatt i en kristen faen
I det kalde mørket jeg ventet med vinden
Det ulte som besatt av fanden
Jeg ventet
Åh, som jeg ventet
Tiden virket som evig
Men endelig fikk jeg øye på stakkar'n
Jeg hevet min knyttede neve
Og skrek
Svake kristne!
Dø i natt!
Jeg skal flerre din sjel i to!
Du skal føle makten jeg har fått av mørket!
Din tid er omme!
Også din tro!
…Også din tro…!
Be om nåde du stakkars faen
Og min latter skal atter runge
Høyt i nattens kulde
Der frosten fryser din siste
Tåre…
Svake kristne!
Du døde i natt!
Med et kraftig hugg tok jeg din skalle!
En blodig slakt som til syvende og sist
Hvis stemmer(vil)for alltid i Dødsriket gjalle!


6. STORMBLÅST

Gjennom tideløse morkne drømmer
I fuktig høstvind ober landstrakte vidder
Mot Sorias fjellheim
Kommer jeg, en fandens ridder
Glatt er runen på det høye fjell
Gnidd vekk av regn og vind
Dragende kraft av ondskap lurer
Her ved trollheims muldne grind
Fortumlet av dette mørke byggverk
Med røvet gull fra lyets pakt
Brukt som spott til å senke
Deres murer
Vi grunder over dette riket
Så vakkert fylt med tideløs skumring
Som en stjerne i tomsindighetens juv
Det bringer frem en nattlig mimring
Over tanker fra en vissen tid
Drott til himmels er det reist
Av tidens endeløse svarte minner
Stormblåst ut av det sorte indre
Har bergflint rullet fra mo til kneist
Undring og angst samler seg i natten
I mørket som ruver om spiret
For ingen dag kan veien hit
Intet lys kan luske frem
Der sorg har beseiret alle gleder
Og bygd et land på menneskets jord
Fylt med isklad prakt og heder


7. DØDSFERD

Stig opp på min trone bleke lik
Fall på kne ærbødiget foran mine føtter
Ta imot mitt kalde kyss på din panne
Jeg har lagt veien som fører til Helvete klar
Løft deres sverd til kamp, stolte menn
La massakeren begynne i dag
Hogg hodet av hver kristen
Og voldta deres kvinner og barn
Hvert kristenkors du finner skal du vende om
Hver en bygning som bærer guds navn skal brenne
Hver en kristenmanns grav skal vi skjende
Hver natt skal du våkne med ett skrik
og kjenne blodet som brenner dypt i deg
Hver natt skal du rave som en sanseløs i gaten
Og utslette hvert et tegn du ser til liv
Hør min tale menneskedyr
Mine ord er din fremtid
Jeg er Satans legemlige gjørelse
Jeg er din herre
Jeg er ondskapen
Jeg er antikrist


8. ANTIKRIST

I det mørkeste mørke troner jeg
I mine slaer trer stillheten frem
Faldne engler vokter mine porter
I dødsdalens øde skjønnhet
Har min sjel vandret vill
Mens mørket og sorgen rådet
Tentes hatets flammende ild
I nattens sorte stillhet
Trer mitt tause frem
I mørket flammer et likbål
Nok en sort sjel har vendt hjem
I stillhet følger vi ferden
Til vår sorgsvarte bror
Og ingen tårer faller
Da aske forenes med jord
Vi skal all dele hans skjebne
Vi skal alle følge vår venn
Da Dommedag's klokker ringer
Skal vi alle komme igjen
For å herske


9. VINDER FRA EN ENSOM GRAV

En høyreist ridder vender hjem
Over himmel til himmel på en selvgjort bro
Fra den endelige tvekamp mot lysets prest
For nå til sist å gå til ro
Se der i fjellbrisens indre
Hvor dets liv har søkt ly for en sol
Som omsider vil mørkne med den evige natt
Og hindre en verden i (å) blomstre og gro
Se der i øyets satire
Hvor rester av godhet jages på flukt
Og vindes vekk i en åpen grav
Til den siste tenning av lys er slukket
Med kraftige hugg i menneske skaller
Frydes den rytter i årvåken dis
Himmelhøyt, vandrende over sin stjerne
Skottende på en jord dekket i is
Over utallige faldne menn
Som sådde livets spirende korn
Streifer han vekk fra den siste krig
Den mektigste fyrste, den blodige torn


10. GUD'S FORTAPELSE - ÅPENBARING AV DOMMEDAG

Hengitt er vi
Til Mørkets keiser
Den allmektiges kraft
(Som) Fører vårt sinn
I kamp
Mot godhet og løgn
Dog fiendens hær er fattig
Er den stor
Men vi skal ta dem alle
Og hente dem inn
En etter en
Det håp de ser i gud
Skal forsvinne i et hav av torner
De torner deres falske frelser
Engang følte spikret i sin skalle
Himmelen skal rakne
Og en fandens torden
Skal buldre å brake
Hans krefter vil røyne
Der Mørkets front
Beseirer lystes pest
Øyne vil renne i sorg
Når de innser (at) deres gud
Ikke lenger kan hjelpe
Det håp de så i gud
Er svunnet og vekk for alltid
De følger nå sin falske felser
Som fortsatt er bærer av en krone
Med torner
Men konge ble han ikke


TRACKLIST (RE-ISSUE 2005)

[Here are the lyrics of the tracks that were not available on the original edition.]


4. SORGENS KAMMER - DEL II

Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker
Men endelig få lengselens slukket - Etter å dra

Drakk jeg for meget av livshåpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus
Er det eneste ene igjen - Som er mitt

I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammer rundt min nakke

Stumme viner kan ei gi trøst
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte

Denne intense dragning mot dødens portaler
(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir
Behersket siden tidens morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen


11. AVMAKTSLAVE

Stanken fra den uransaklige vei
Hvor forkynnelse og falsk forhåpning er åte
Trenger igjennom som en bitterhetens gave
Og befrukter den menneskelige råte

Som en slave i avmakthetens tilstand
Råder ei annet enn nederlagsbekjennelse

Retrett
Du har ei livets rett
Retrett
Du har ei livets rett

For ignoreres Dyret og idolets tegn
Vil straff omsider den skyldige bifalle

Denne fromme paktens skadelige innavl
Søker tilflukt i edens hage
Hvorpå en stolt ren og rakrygget herre
Ikke like lett lar seg belage

Retrett
Du har ei livets rett
Retrett
Du har ei livets rett

Så når dommedagstorden endelig runger
Kan menneskets fantasibilde avdukes
Alle og enhver med gudfryktig hunger
Vil tape ansikt og slukes