1. ALVERG

Vårt rike
Er dekket av gråhet
Skyer av kvelning
Svarte av sot
Fester seg dødelig

Fjellet brister
Og træne faller
Solen forlot oss
Mange vintre siden

Sorte fugler av strid
Vender tilbake
Røde om nebbet
De reiser sine hoder
Rake av sinne
Nå går vi for hevn

Tre konger reiste seg
I eldgammel sirkel av fjell
Manet frem fra det sorteste tjern;
En skikkelse som stille stiger opp
Dryppende av tusen år
Vergen er vekket fra søvnen


2. GUDSFORLATT

Intet - sigende
Intet - vitende
Intet - anende

Alt - oppslukende
Alt - fordømmende
Alt - for mye

Du kan flykte fra pesten
Stå sterk i din egen borg
Men hva er din redning verdt
Når ingen noensinne vil se den ?

Fargeløs
Farlei
Farvel (til alt)

Omfavnet av klamme vinger
Sleipe ormen om din fot
Dragsug til helvete
Og ingen grein å holde i

- Gudsforlatt


3. LIVETS SKYGGER

Nå er min vei atter ledet av lengsel
I gryningstimer drakk jeg muldens mjød
Og kjente

Tusen år med stille vemod
Bane seg vei
Over fjell og hei
Gjennom de gamle røtter
Av gamle furetrær
Sorte mot himmelens skjær

Tørstig drakk jeg

Sirkelen bak meg, grusom som havet
Slutter seg rundt restene av håp
Greinen jeg holdt i er brukket ved roten
Regnet gir meg min dåp

Uendelig ensom
Med Munin svart som livets skygger
Evig kretsende over meg
All min vei


4. EN PIKE PÅ SENG AV HVITT LINNE

Du som roig
Betrakter mine skritt fra ditt linne
Allrid kledd i hvitt
Her jeg går en vinternatt
Føler jeg ditt rolige smil

Ingen stillhet er større enn din
Ingen er mer voldsom, kvelende
Enn deg
Stillhet er hva du bringer
Nådeløst

I en seng av linne
Ligger du fredfullt
Ditt linne, hvitt,
Faller over skogen
Jeg glemmer
Mine blåfrosne lemmer

I en stille vinternatt
Hvisket du til meg
"Kom, gi deg over
Det hvite i din vei"
Mitt hjerte fryser nå
Bare for deg


5. SYVFOLD

Se tilbake nå
Nå har du tid
En storslått utsikt
Over slagmark
Du ser godt her fra høyden
Det har tatt tid å komme hit
Dine ben er trette

Du forstår ikke før du ser tilbake
De dype, mørke ringer
Vettets vrede
Stanken av tanken

Der blåser kaldt her oppe

Lik det du aldri gav
Skal du aldri få
Du som avstod varme
Nå skal du aldri mer føle

Din kulde kommer tilbake i syvfold


6. LA MEG FRYSE

Gud, når jeg fryser
La meg fryse !
For kulden gir meg mer
Enn deres stille tilfredshet
Deres skulderklapp
Og likegyldige smil

Gud, når jeg dør
La meg dø !
For jeg ønsker ikke
Å leve for å se
Dagene gå, nettene krype !

Gud når jeg puster
La meg puste med glød !
La frosten rive i mine lunger
La meg spytte blod !
La meg gå i nysnø
Til mine dagers ende

Gud !
Ved enden av livet
Se i miskunn
Jeg feilet


7. SMERTE

Isen river i sår
Greiner lugger i hår
Med rasende fart gjennom skar
Sinnet holder ham klar

Sammenbitte tenner
Knyttede hender
Vindtårer på kinn
Kobber, bly og tinn

Smerten rir ham
Som en mare
Neglebitt og blod
Rødt og blått og jord

Blikket fester
Mot månen over fjellet
Stormende ned
Fjellsiden med skred

Fingrene blåner
Hendene visner
Ingen nåde nå
Hans blikk er festet på
Der, hinsides fjorden
Med ild og jern
Spytt og svovel
Svartnende nå

Rasende av fråde
Setter han seg fore
Siste biten over
Isen som en båre
Knakende i kulde
Bølgeskulp der under
Så braser han igjennom
Salt og strøm og mørke


8. SVARTHAMMEREN

En mann var i skogen ved nattestid
Hans skritt var tunge, hans øyne likeså

Vinden blåste i hans hår,
Og regnet pisket i hans ansikt
Hans skuldre var tynget av grusom byrde,
Og hans ben ville knapt bære ham

Ingen måtte vite hva han hadde måttet se,
Føle på sin kropp og gjennom lidelse erfare
En ravn satt og skottet på ham i et tre,
Og mannen kunne føle det.

Mennesket må ikke søke utenfor sin sti,
Nå fantes ingen vei tilbake

Brått stod han ved et veldig stup
Og berget glinset svart i regnet
Gjennom stormen kunne spisse tinder skimtes
Og under ham et veldig juv.
Vår mann stod et øyeblikk i stille andakt
Og nøt dette storslagne syn
Så rettet han sin rygg og skrek :

Han forbannet månen
Og han raste mot stjernene,
Og han spyttet på jorden
Han trakk så sin pust,
- Og hoppet


9. TOWARDS THE KINGDOM OF ALVERG

I had wandered past
This entrance beyond civilization
So many times

This track into the wall of trees
This leak into the dark world
It pushed me away

I mistook myself to be afraid
Of what might come out
So I fastened my eyes
On buildings nearby
And streetlights

I used to increase my speed
To escape this dreadful night
The forest

Only to find myself to be
A magnet of its own kind

Among branches
Spread by the wind
From a tree

An opening for you
To follow

Towards the kingdom
The kingdom of Alverg

A branch for you to grasp
On your path
To Alverg