1. JAMMERDALEN

Hun ble forført, i snaren bragt av ektemann,
Som glemte hustru, ed og pakt og ektestand
Birgithe vekket vanhellig lyst.
Besatt av uvilje og mørkets dyst

Med større synd de dekke vil, den de begikk,
Skjønt vold og grusomhet skal til, de styrke fikk
Den brødefri, bedragene viv,
Hun må, hun miste skal sitt liv

«Vi faar ta å pille Livet av hu Anne.
Skjer det ikke i Morgen, skjer det aldri»

De taltes med i nattlig stund, drapsplan ble lagt
For evig lukkes skal den munn, som svor hans pakt
Det ble besluttet mens de lå i favnetag
At mordet skal begås den neste dag

Med øks på nakke, Olsen går til skogen gjemt.
Hans hustru følger likt et får til slakterbenk
Hun kjente ei hans onde råd.
Hun ante ei hans redselsdåd

Hun blødende til jorden falt og sank i dødens favn
Det siste ord hun fikk uttalt var et akk i Jesu navn
Sitt blodbestenkte morderstål, han skjuler på sin vei
Men snart er fylt hans syndemål, skjønt selv han tror det ei

Den som utøser nestes blod, han skal det samme skje.
Med liv for liv skal gjøres bot til full gjengjeldelse
For bøddeløks hans hode falt, det reddsomt var at se.
For du som ser og styrer alt bevar hvert menneske

Birgithe som medviderske i tukthus vandre må
Til straff og avskrekkelse, sin livstid det at gå
Der lyder hendes Klagerøst fra Kummerfyldte Barm,
Hvor faaer det arme Hjerte Trøst, for al sin Sorg og Harm.
I evighetens jammerdal