1. Sjel av natten

Jeg søker mot de glemte skoger,
hvor solen ei kan blende mine øyne.
(...)Hvor ingen latter piner mine ører.

La meg ferdes på de mørke stier,
der natten forblir evig...
Stien er veien i mitt sinn,
som leder inn mot
MØRKETS DYSTRE HERLIGHET...

La meg sveve blandt funklende stjerner,
og i månens døde lys...
(For) i endeløse netter er jeg vindens vide favn,
og sprer alt hva mennesker forakter,
bare død, sorg og savn.

Jeg kan aldri dø, jeg kan aldri leve...
Hinsides din virkelighet,
hinsides dine tanker er min verden,
...en verden død.

FYLL MITT SINN MED MRKETS VISDOM,
DEN VISDOM SOM GIR KRAFT...
TIL DU BLIR INTET,
TIL JEG BLIR ALT...

2. En natt med storm og ravners skrik

Nattens klør om landet griper...,
over åsen svarte vinger brer seg idet ravner skriker.
Sultent vandrer ulver tundt på marken...,
jager villt pa glemte stier, med kristenblod
i sine tanker.

Nattens klør om landet griper...,
ravnenbb i ussle barn av menn vil rive.
Sultent jager ulver gjennom skogen...,
frade rundt hver kjøve idet ferdamann blir lode...

I en grimm svart skog,
hvor skygger danser...
Manen over tinder troner,
hatske skrik fra ravner runger.

Ondskap ånder, ondskap ferdes...,
stillt gjennom hvor en mørke skog,
(og) over vidder i det fjerne.

I skogens dype indre,
en åpning der blandt trær...,
(der) danser vi nattens sønner,
i manenattens fred.

Nattens klør om landet griper...

ulver jager, ravner over åsen stiger...,
ondskap ånder, ondskap vandrer...,
gjennom vår mørke skog,
til en åpning mellom trær...

3. Hvor vinteren rår

Gjennom skog, over fjell,
på kalde vidder jeg trår...
Pa snø og is gjennom tusner av år.

I de dype daler vandrer ulver hvileløst...
uten føde, uten kristenblod bringer
ravner ut sin nød med grusom røst.

Høyreist over marken står ett dystert fjell,
hvor tåken evig dekker hver en tinde,
og hver en bre...,
med endeløse stup hvorhen mang en mann
har fallt ned.

I den dype skogen,
kledt av kalde stormers jag...
I det dystre vinterlandskap,
hvor mørket aldri slipper tak...